inkompetent

Denne mannen kom i avisen en gang, og etterpå kunne han fly, slå kjempehardt og bruke kappe uten at noen syntes det var harry.

Alle vet at kommer du i lokalavisen, er du en udødelig legende og et forbilde for alle andre verdiløse, ukjente mennesker i verden. Ingen er over deg når du først er avbildet i avisen, ingen kan nå ditt nivå. Ingen kan ta på deg, ikke engang se på deg, du har jo vært i avisen! 

Derfor er det for meg ubegripelig at ingen har gitt meg heltestatus etter at mamma sendte inn bilde av meg til avisen for et par måneder siden, i anledning min bursdag. Jeg var totalt innstilt på å droppe ut av skolen og fortsette et liv i sus og dus og brus uten noe anstrengelse på noen måte fra min side. Jeg har jo vært i avisen, det er samfunnets oppgave å varte meg opp nå. Hvorfor må jeg fremdeles stå i køer og ventelister? Hvorfor snakker folk til meg helt alminnelig, akkurat som om ingenting har skjedd? Hvorfor blir jeg ikke overøset med komplimenter og er midtpunkt til en hver tid? Hvorfor må jeg betale inngangspenger på konserter og blir ledd i trynet når jeg konstanterer at jeg har vært i avisen, og beordrer tilfeldige personer på gaten til å kysse skoene mine? Ikke engang en klapp på skulderen og et ærlig "godt jobba, Mathias" har jeg fått. 

Jeg forstår meg ikke på mennesker. Hvis ikke avbildning i avisen gir deg ubegrenset med frynsegoder, superkrefter og status, stiller jeg meg fullstendig uforstående til hvorfor det er så ønskelig med PR.

- Mathias

Denne mannen har full tilgang til å se på deg til alle døgnets tider. Hvis han har internett, da. Og det er det heldigvis ikke så mange som har.


Kart er en fin ting, og har spilt en essensiell rolle utallige ganger opp i gjennom historien. Det forteller deg hvor du er, hvor du var i går, og hvor du mest sannsynlig ikke har råd til å dra i morgen. Men nyere teknologi tillater kart å fortelle langt, langt mer enn som så.

Jeg har ikke høy kompetanse på "sånne data-ting", og aldri latt som jeg interessert heller. Men i dag ble jeg introdusert for et, om brukt riktig, svært så underholdende program. Google Maps, heter det. Maps betyr kart. Google betyr Google.

Der kan du ikke bare se hva veier heter og adresse-beliggenheter, men også hvor mange pene damer som har på bikini i Barcelona, hvor mange overvektige som bruker sokker i sandalene i New York, hvordan folk kler seg i Sveits, og så mye, mye mer, takket være kontinuerlig oppdaterende satelittbilder.

Store deler av dagen min i dag har gått med til dette programmet. Mest fordi jeg så det som en mulighet til å endelig få bevitne et mord. Det skjedde ikke, men jeg så masse annet.

Se selv!


Dette er en mann med grønn singlet i Barcelona. Han er skallet i anledning
alderdom, og for synets skyld er han iført briller. Taktisk.


To unge, gatesmarte, hardbarka gutter fra New Yorks nådeløse undergrund, i en hverdag preget av rus og vold.
Eller så er det to rikmannsbarn som ikke får nok oppmerksomhet fra sine overarbeidede foreldre, og som har rømt hjemmefra for å demonstrativt røyke hasj og eksperimentere med hverandre, type homoerotisk.
Hvem vet! Det er det som er så spennende.

Mens jeg sitter her og ser på live-bilder av andre i deres dagligdagse liv, blir jeg bare mer og mer mistenksom; sitter det kanskje noen i Latvia og ser på meg skrive dette innlegget? Satt det en i Tyskland og så meg tisse i skogen ved landeveien til busstoppet på Sørby tidligere i dag, da jeg trodde jeg var helt alene? Jeg er redd.

Nei, nå går jeg og legger meg under dynen resten av dagen.

- Mathias, ass.

Se på denne stakkars, stakkars mannen uten noe å gjøre. Han kjeder seg, han.



Se for deg en bekymringsløs stundt i denne stolen. Fy, så kjedelig!


For meg virker det som om folk nå til dags må alltid ha noe å gjøre. Har de ikke noe å gjøre, så kjeder de seg. Og å kjede seg er forferdelig kjedelig. Rein, skjær ondskap.

I gamle dager måtte en jobbe for føden(?). Det sa i alle fall bestefar. Vel, når sant skal sies, så har jeg aldri selv hatt en fungerende bestefar i min levealder, men alle bestefedre jeg har sett i filmer og på TV sier sånt, og, kløyv mine inifinitiv, det anser jeg som kompensasjon nok. De jobbet hele tiden, og så spiste de, så sov de, så jobbet de igjen, etc etc. Alltid sysselsatt. Men skulle de mot formodning ha et øyeblikk til overs, hvor de ikke hadde noe å gjøre, ble det sett på som luksus, og de stundende satt en pris på. Å hvile, ble det kalt. Hørtes det fremmed og skremmende ut? Hviiileee? For meg er det den dag i dag et trygt, såvel som deilig begrep og konsept, verken fremmed eller skremmende. 

Årsaken til at jeg tar det opp, kommer av alle disse spørsmålene og svarene jeg blir utsatt for på nettby, msn og lignende "møtesteder".
"Hva driver du med?", "Hvor er du?", "Hvem er der?", "Hva skjer?", osv. Nysgjerrigheten har liksom ingen grense med det samme man logger inn. Flere av dem er så ivrige at de er ustabile nok til å melde deg savnet til politiet om de ikke får svar umiddelbart. Og om svaret er, ærlig eller ei, "ingenting", så KJEDER du deg. Jo, det gjør du.

Picture it:
Du er akkurat kommet hjem fra en grønnjævlig dag på skole, deltidsjobb på Rimi og lange, bedrøvelige bussturer de i mellom, og du setter deg velfortjent ned i PC-stolen. Du får et spørsmål fra en (mest trolig) venninne uten et fullt så innholdsrikt liv selv, om hva du driver. Du gjør ingenting spesielt, så du svarer nettopp "ingenting spesielt". Og da skal dette skamløse kvinnemennesket slå fast at du KJEDER deg.

Hva skjedde med den gode gamle hvilen og å være avslappet? Har den blitt regelrett erstattet med den nye, hippe kjedsomheten? I så fall er det en vending i fryktelig feil retning. Å gjøre ingenting er en luksus, ikke en byrde.
Begriper du fremdeles ikke hva jeg snakker om? Da gjør du følgende: Skaff deg en jobb med elendige vilkår, en kjæreste mer klengete enn silverteip og mer trengende enn en skadeskutt selunge, skoleplass på en skole minst en time unna der du bor og en en shitload med husarbeid. Prøv å anse et øyeblikk uten bekymringer da som kjedelig.

Og klarer du det, er du enten overmenneskelig eller høy på amfetamin.

- Mathias

Dette er et bilde av en veldig fin stue jeg fant på Internettet.
Bildet har ingenting med resten av innlegget å gjøre.

Jeg legger ikke skjul på at jeg veldig skeptisk til nye ting, og da spesielt nye mennesker. Men TV prakker dem på meg, igjen og igjen.

Reklamene for UNICEF på TV har lenge handlet om to unge, slanke gutter fra Afrika, ved navn Medaste og Sean Baptiste. Jeg ble på et vis kjent med dem med tiden. Dog det eneste jeg hørte fra dem var hvilke hverdagslige utfordringer de slet med, og de ville aldri la meg slippe til og la meg fortelle om mine. Litt egoistisk, men en kan venne seg til det meste.

Men nå, nå har, helt uten forvarsel, Medaste og Sean Baptiste kuttet kontakten fullstendig. I stedet presser de på meg en annen underernært unnskyldning for et individ som heter Ariane, og forventer at jeg skal godta det på stående fot. Ariane og jeg har ikke helt funnet tonen ennå. Vil vi noen gang det? Tiden har svar.

Om Medaste og Sean Baptiste leser dette: Hele den TV-seende delen av familien hilser så meget, og vi håper dere har det fint. Send et postkort!

- Mathias

Jan Thomas sammen med en av sine mange sexleketøy, denne i form av en halvautomatisk blowjob-hest. Leketøyet kom sammen med gneldrekjeften Vendela Kirsebom. Å kjøpe katta i sekken er noe vi alle opplever en gang i blandt. Synd det, Jani.


I dag så jeg på fjortisprogrammet Waschera. Jeg skal ikke gå videre inn på hvor usannsynlig dårlig programmet er, desverre. Men jeg vil gjerne prate om dagens gjest der - Jan Thomas.

Jeg fikk vite at han nå er plateaktuell, og det betyr som alle vet kraftige reaksjoner fra landets mange homofobe. Og selfølgelig musikkeksperter/nerder, men de bryr ingen seg om. Han framførte sin sang "Get up and dance", og en desorientert Jan Thomas beveger usikkert sine sikkert myke og spretne, men usynkroniserte lepper (åplenlyst dårlig innøvd playback). Innimellom de klønete og usikre gynge-bevegelsene, imponerer han også med  pusete 90-talls boyband "peke i kamera og ta på hjertet" moves med venstrearmen. Helt uten rytme, for øvrig.  
Rent musikkmessig vil jeg ikke uttale meg, fordi det er dustete.

Etterpå fikk jeg også vite at alt overskuddet fra platesalget skal gå til Kreftforeningen. Dette mest sannsynlig for å forbeholde seg frynsegoder når han selv trenger hjelp derfra. Botox er som kjent hudkreftfremkallende. Taktisk trekk fra Jan Thomas' side. Kreds.

Etter at programmet var slutt, kom reklamen for disse haremsbuksene. Og enda så distrahert jeg ble av de dritstygge buksene, ville jeg fremdeles vite mer om pop-prosjektet. Så jeg ringte Jan Thomas og fikk et intervju.
_________________________

Ja, Jan Thomas. Du får det jammen til - kjent stylist, utgitt bok og nå er du plateaktuell. Har du noen videre planer? Skuespiller, kanskje?

Unnskyld, hva sa du? Jeg fikk ikke med meg spørsmålet, jeg var så opphengt i de vakre øynene dine.

Skjerp deg, vi er på telefonen. Jeg spurte, hva er dine videre planer?

Jeg har begynt å synge! For penger!

Uhm... Så fint. Gratulerer. Nok om det. Du har lenge vært kjent som den hotteste kuksugeren på byen, men nå går ryktene om at du har slått deg til ro med en ung kjekkas. Er dette sant?

Jeg er fremdeles sammen med Chris, og vi har det fint. Han kommer hit nå, faktisk. Hei, Chris! Hehe. Nei, hva driver du med? Å, din tullegutt! Knise. Slutt å kile meg! Kniser mer. Å, så sterk du er, Chris. Hei, er du her ennå?

Noe motvillig, ja.

Cris bærer meg inn på soverommet nå, jeg må nok legge på. Kniser. *legger på*
__________________________

Dermed var samtalen slutt, og ordet "bøssebærer" har fått en helt ny betydning for meg.

- Mathias

Jeg har en sak som jeg er nødt til å berette. Spesielt overfor min med-blogger, Ellischtøgga, men også til alle dere der hjemme hvor spenningen er til føle og ta på om hva jeg kommer til å skrible neste gang. Ja, det er det jeg liker å tro - ikke ødelegg.

Dette er min første blogg. Teknisk sett den andre, men på flere måter alikevel den første.
Når jeg føler for å skrive noe, uavhengig om det er på blogg, profil, private dokumenter eller til og med servietter, så er det fordi jeg føler glede og selvtillit der og da. Men hvordan skal denne gode vanen utfoldes videre, når passordet Ellisiv mot min tydeligvis insignifikante vilje har valgt for å entre denne bloggen, bryter meg kraftig ned psykisk og tildels fysisk? Bare ved de få enkle og etterhvert innøvde tastetrykkene, så føler jeg meg som BERS. JEI VIL DØØØØ

- Mathias